Hvis bare ...

" ... jeg lå helt stille og lyttet. Tankene stormet rundt og jeg ville forsikre meg en gang til om at alt var som det skulle. Mobilen lå ved siden av meg, og nød nummeret var lagt inn på hurtigtast. Bagen var pakket, listene var fyllt ut og alle som trengte informasjon stod på den. Jeg hadde vasket leiligheten - alt var klart. Jeg kjente pulsen slå raskere og jeg forsøkte å telle. 170. Faen! Jeg ble urolig, og gikk igjennom alt en gang til. Mens jeg lå der i nattemørket hørte jeg avisbudet komme. Klokken var 02.12, han var alltid presis. Rutiner er bra, og det føltes som en slags lettelse når man er alene i verden. Om nøyaktig 3 timer og 3 minutter vil husvertens klokke ringe og en ny dag står for tur. Verden våkner, naboene våkner... en ny dag! Jeg snur meg rundt, rister av meg tankene og forsøker for hundrede gang å puste normalt, tenke fine tanker & sove. Før jeg vet ordet av det er tankene tilbake der det hele startet. Tenk hvis.... 


Det er kaldt ute, og det har snødd store mengder de siste to døgnene. Jeg vet at adkomsten til leiligheten er ugunstig og tenker på hvordan de kan komme hurtigst mulig ned hit. Jeg har ikke måket i kveld, formen tillot ikke det. Jeg antar at det er kommet 40 cm siden sist jeg var ute, det er en stor utfordring. Pulsen vil ikke ned, og smertene i øvre del av mage tiltar. Jeg vet at dette er et slikt tilfelle hvor jeg SKAL be om hjelp, men istedenfor blir jeg liggende å vente. Vente på at det gir seg, vente på at en ny dag skal gry, vente på bedre vær. Tanken på at ambulansearbeiderne & brannfolka skal bale seg ned den bratte trappa gjør meg kvalm. Jeg kan vente litt til!? Tårene renner nedover kinnene og jeg kjenner redsel, fortvilelse, sinne & tristheten komme. Hvis bare .... " 


Ett av avsnittene i "boka" og en natt i Klaffens liv. Heldigvis er jeg ikke lenger alene om natta, ikke alene om tankene og følelsene * smiler * Men følelsen av fortvilelse og frustrasjon over ventetiden, den er godt bevart. Takk kjæresten min, for at du er min <3